Bragdøyas historie

I den kristiansandske skjærgården mellom Andøya og Dybingen, ligger Bragdøya. Kristiansand kommune har disponert den innholdsrike øya til friluftsområde for hele byens befolkning. Ingen bro eller tunnel fører til Bragdøya, men det går jevnlig båtforbindelse fra Auglandsbukta til Kystlagets sjøbuer. Der kan publikum gå i land og dra på oppdagelsesferd på ukjente tomter i sin egen by. På Bragdøya blir natur og kultur ett, og fortid møter nåtid. Bragdøya er Kristiansand skjærgårds perle. Skjærgården er kanskje det mest sørlandske av alt. Sommer, sol øg sjø med en seilbåt som glir gjennøm småkrusete bølger, og brune, badende ungdom som stuper fra varme svaberg er klisjéen på det sørlandske ferieparadis. Men skjærgården er også noe mer. Det er vinterstormer med hvitskummende bølger som slår mot ugjestmilde øyer, og kaldt regn som pisker mot fiskerens ansikt. Bragdøya har også vært bondens domene. I mange hundre år var gårdsdriften det viktigste utkomme for beboerne. Midt på øya lå innmarka hvor korn og gress kunne dyrkes, kyr og sauer kunne beite, og i utmarka var det nok tømmer til hus og båt. Den nære avstanden til Kristiansand var allerede den gangen et fortrinn for god drift. Kristiansanderne hadde behov for store mengder fersk mat og drikke, og fra Lund, Vågsbygd, Grim, Flekkerøya og Bragdøya, kom bøndene og fiskerne med varer og produkter som byfolket trengte.

Bondekona på Bragdøya rodde hver morgen over byfjorden, forbi Lagmannsholmen og la seg til ved Tollbodgatens allmenning, for å selge fersk melk og nykinnet smør. Prisen var ikke særlig høy, men rede penger var gull verd for bondefamilier som levde i naturalhusholdning. En stund på 1700-­tallet bodde det to familier på Bragdøya - en på bondegården inne på øya, en annen på husmannsplassen på Bragdøytangen. Den sosiale forskjellen kommer tydelig til uttrykk på et kart fra 1747 hvor en annen husmannsplass nord på Bragdøya rett og slett heter Knapnæring. Men armod var bare en side av datidens Bragdøya. I 1768 ble gården og øya kjøpt av byskriver og rådmann i Kristiansand, Henrik Arnold Thaulow. Han var en av byens forende menn og og sentral i byens kulturelle liv. Før han slo seg ned i Østre Strandgate hadde han utmerket seg med sine store språkkunnskaper og bl a. vært tolk på en dansk­norsk eskadre til Konstantinopel. Nå ville han bygge seg et landsted, et lyststed på Bragdøya. Thaulow var opptatt av datidens nye ideer. De franske opplysningsfilosofene med Voltaire og Diderot i spissen trodde på fornuften. Gjennom fornuften skulle menneskene få kunnskap og innsikt. Filosofene ville bruke de naturvitenskapelige nyvinningene i praksis. De mente det var av vesentlig i nteresse at folk gjennom opplysningsarbeide fikk kjennskap ti l nye redskap og nye maskiner slik at fiskeriene og jordbruket kunne bli mer effektivt og mer lønn­somt. Parallelt med denne opplysningstanken kom det på slutten av 1700-tallet inn et nytt syn på naturen. Tidligere ble den . oppfattet som fjern, vill, skremmende og unyttig. Nå begynte man å sverme for den naturen som var upåvirket av sivilisasjonen "La oss vende tilbake til naturen og bli naturlige", skrev den franske filosofen Rousseau. Han drømte om den landlige idyll, med lykkelige, opprinnelige mennesker i et kulturlandskap hvor han kunne bo fredfult med sine venner og sine husdyr. Han la større vekt på føleIser enn fornuft, og veien var ikke lang til det romantiske. Det var disse strømningene om opplysning og natur, om fornuft og følelse, som Thaulow ble grepet av. Tidens ideer hadde han fått på sine reiser i utlandet. Nå ville han sette ideene ut i praksis på Bragdøya. Han bygde seg først et stort to etasjes landsted med symmetrisk fasade og vertikalpanel på kristiansandsk vis. En staselig bygning som fremdeles står på sin opprinnelige plass. l opplysningsfilosofenes ånd satte Thaulow i gang med brenning av lyng, grøfting, gjødsling og nydyrking av my­rer. Det er imidlertid tvilsomt om hans engasjement fikk særlig mye å si for de lokale bøndene. Derimot må han ha åpnet øynene på byens kjøpmenn og em­betsmenn, for ikke lenge etter at Thaulow hadde bygd sitt lyststed, vokste det frem andre lyststeder på Kjos, på Brøvig, på Nedre Lund, på Kongsgård, på Valhalla og på Strai. Kristiansands omegn ble omkranset av det Nicolai Wergeland kalte villas.Thaulows villa eller lyststed på Bragdøya, er på ett vis en forunderlig bygning. Midt i trappe­oppgangen mellom første og andre etasje er det formet en liten scene. Her skal den teatergale Thaulow ha oppført teater­stykker og arrangert opplesninger og andre opptredener. Antagelig er det her hans dattersønn Henrik Arnold Wergeland fikk oppleve teater for første gang, Og stundene på Bragdøy har nok hatt betydning for ham som for hans søster. Camilla Collett har gode minner om bestefarens lyststed. I de lange Nætter skriver hun bl.a.; ...det deilige Bragdo, hvor mine Tanter boede, mindes jeg saa tydelig, som om jeg havde be­sogt disse Steder igaar.Gårdsdriften har fra gammelt vært forutsetningen for bosetningen på Bragdøya. Det er den som har gitt utkomme og næring. I 1865 var det 13 personer som bodde på gårdsbruket sammen med en hest, elleve kyr og to griser. De dyrket litt hvete, bygg og havre men det var poteter som utgjorde den største produksjonen. I 1900 var det 15 personer som bodde på øya, og i tillegg til kyr og griser hadde de nå også fått sauer og høns. Gårdsdriften ble holdt i hevd helt til 1952. Fisket har vært mindre viktig på Bragdøya, men det var likevel en ressurs som var god å ha i det daglige, særlig laksefiskeriet var fra gammelt en herlighet som oppsitterne benyttet seg av, og når høsten slo feil var makrell og torsk en nødvendig matauke. Under første verdenskrig ble imidlertid Kristiansand en sentral eksporthavn av fet saltet høst­makrell til Amerika. Det var i denne sammenheng de store bodene på nordsiden av øya ble satt opp av firmaet I. Gerrard. I disse bodene ble tusenvis av tønner med salt makrell pak­ket av unge jentehender. Med sin beliggenhet i leden lå Bragdøya sentralt ved innseilingen til Kristiansand. I sør løp Østergabet inn fra Skagerrak og mellom Flekkerøya og Møvig kom Vestergabet og førte skutefarten like forbi Bragdøya. Denne sentrale beliggenheten resulterte i at byens karantenehavn på 1700-tallet ble liggende på øyas sørvest­lige side, ytterst i Steinsundet innenfor holmen Hestehaue. Denne havnen fikk navnet Praktika. Karantenehavnen var anlagt for å holde båter tilbake. Hvis det var mistanke om kolera eller pest blant mannskapet fikk ikke skutene seile før smittefaren var over. Navnet karantene kommer av det franske ordet for førti, quarante, fordi båtene opprinnelig måtte ligge i isolasjon i førti dager før de fikk lov til å reise videre. De fikk da fri praktika, det ville si, rett til å seile. Dette utrykket ga navnet til havnen. På slutten av 1700­ tallet ble karantenehavnen flyttet fra Bragdøya til Bendiksbukta på østsiden av Odderøya. Seilskutetiden er for lengst forbi, det samme er den kulturelle lyststedsperioden og gårdsdriften tok som nevnt slutt i 1952. Uten skjøtsel forfalt kulturlandskapet hurtig. Innmarka grodde igjen og utmarka ble et villniss av busker, planter og trær. Bygningene ble utsatt for råteskader og uthusene på gården ble i løpet av et par tiår så dårlige at de måtte rives. Gamle sjekter ble liggende i fjæresteinene uten tilsyn og husdyrene forsvant fra øya. Likevel er det nettopp båter, kunst, kultur og sauer vi forbinder med Bragdøya i dag. Rousseaus ideer om å vandre tilbake til naturen er i praksis blitt realisert på Bragdøya. Det var neppe Rousseau de hadde i tankene de personene som fikk dette i stand. Det var nok heller en ny, moderne trend mot friluftsliv og kulturell aktivitet i det mari­time kystmiljo. Men resultatet ble det samme - øya skulle kultiveres. Kristiansand kommune kjøpte Bragdøya i 1969. Tanken var å utnytte området som friareal for byens borgere. Dette kjøpet la grunnlaget for øyas nye æra, men det var først i 1986 at den nye æra begynte. Da tok Vågsbygd Velforening kontakt med kommunen for å gjøre Bragdøya mer tilgjengelig for lokalbefolkningen. Og ikke minst, Bragdøya Kystlag ble stiftet. Ideen om et kulturens kystsenter på Bragdøya hadde tatt form og sammen med andre frivillige organisasjoner som Pider Ro, Byselskabet, 4H og Billedkunstnerne (BKS), dannet Bragdøya Kystlag et kontaktutvalg for all kulturell virksomhet på øya. Med liv og lyst gikk utvalget inn for å skape et miljø for den kystinteresserte allmennhet. Den første betydelige oppgave var å arrangere Forbundet Kystens land­stevne i 1987. En gedigen dugnadsinnsats måtte til. Hele vinteren ble det arbeidet intenst for å få område så noenlunde i orden. Opprydningsarbeidet var mang­foldig. Mye måtte fjernes, flyttes, renses, pyntes og ordnes, og året etter kunne kystinteresserte for forste gang møtes i de nye, men langt fra ferdige omgivelsene. Mulighetene var store på Bragdøya. Det var ingen i tvil om. Men å få de gamle saltebodene skikkelig restaurert slik at de kunne fungere som et kultursenter og samtidig få opparbeidet landskapet på øya til å bli et akseptabelt rekreasjonsområde, uten økonomiske midler, det var det mange som tvilte på. Kystlaget gikk imidlertid med begeistring inn for oppgaven. Utgangspunktet og ankerfestet var de gamle bodene. Derfra utviklet arbeidet seg som et nytt landnåm innover på øya. For vei to hundre år siden hadde Thauiow og det bedre selskap i Kristiansand inntatt øya. Nå var det allmennheten som tok den i besittelse. Byselskabet tok på seg oppgaven med å restaurere Thaulows hus og billedkunstnerne satte i stand og tok i bruk Gerrards sveitservilla som atelier. Parkvesenet begynte samtidig å opparbeide det gamle kulturlandskapet. Innmarka og jorder ble ryddet, veier og stier ble utbedret og gjort fremkommelige, og badeplasser ble mer tilgjengelige med brygger og fin, hvit sand . I lopet av de neste ti årene utviklet Bragdøya seg til å bli det kultursenteret som de mest optimistiske hadde håpet på. Den store saltebua ble på impone­rende kort tid restaurert, og tre nye hus er siden kommet til Disse bygningene og bryggene danner nå et fint tun og fungerer som senter og mottakelse for gjester og turfolk.

Helt fra starten var en av Bragdøya Kystlags viktigste oppgaver å ta vare på den materielle kystkulturen. Vern av eldre båter og fartøy sto derfor sentralt i lagets bevissthet. Men båtene skulle ikke bare registreres, dokumenteres og vernes, de skulle også fungere. Kystlaget har derfor tatt hånd om et tyvetalls bruksbåter. Noen har rigg og seil, andre har motor. Losskøyta Dagmar som ble bygd i 1900, er en av dem, en annen er den femti år gamle fiskeskøyta Nesebuen, og en tredje er sørlandssjekta Takle. Med disse båtene arrangerer kystlaget dagsturer, helgeturer eller lengre seiltokter. På den måten redder kystlaget ikke bare båtene, men overleverer kunnskapen om hvordan båtene fungerer til yngre generasjoner.Hver morgen året igjennom seiler femten-tyve barn i førskolealderen ut fra Auglandsbukta på vei til Bragdøya. I sol og stille, i snø og kuling, reiser de ut til Skårungen barnehage. Der har de sin varme, lille bu de kan gå inn i, men helst vil de være ute. Der får barna lov til å klatre i trær og gå i urørt terreng. Der får de leke i fjæra og fiske fra robåt. Barnehagen har også noen høner og en liten hønsegård som barna passer på. Naturen blir en naturlig del av deres hverdag. Rousseau ville ha nikket og smilt om han hadde sett disse barna i sitt rette element. De eldre barna har leirskole. De lærer også om Bragdøyas natur. Om planter, busker og trær, men først og fremst om sjøen, båtene og kystlivet. De lærer forskjellen på ro og skåte, og de får selv prøve den vanskelige rokunsten i en av de tradisjonelle sjektene. De får vite at kystbefolkningen på våre kanter av landet brukte båter som var annerledes enn andre landsdelers båter. Lillebåten som var bred og tung var karakteristisk for Søgne, og elvesnadden som hadde lavt fribord, slanke stevnbuer og mange smale bord, var typisk for nedre del av Otra. Ungdommene får også vite at på Agder var flatbåter og runde prammer vanlige. De øver seg på båtsmannsknop og halv­stikk, og studerer båtenes seilføring. Men de får også en innføring i motor­snekkene som begynte å putre utenfor Bragdøya på begynnelsen av 1900-tallet. De voksne har sine sysler i Kystlagets undergrupper. En slik gruppe er villsau­laget. Der kan interesserte bli andelseiere i villsaustammen som går ute på øya hele året. Saueflokken er på 25-50 dyr og tilhører en gammel norsk sauerase som er smekker, har høye bein og sauene er spenstigere og mer elegante enn i de foredlede rasene. Det er derfor litt av et skue når villsaulagets medlemmer hver høst og vår med stor møye skal sanke inn de livlige sauene. Men etter ferdig jobb smaker kjøttet desto bedre, og pinnekjøtt fra Bragdøya er blitt en delikatesse i sørlandske ganer.Thaulows kunstinteresser har heller ikke sluppet taket, og ble i 1991 videreført av elleve nordiske kunstnere som i anledning byens 350-års jubileum arrangerte en utstilling som kanskje er det mest spennende skulpturprosjekt som er utført i vår landsdel. Naturens rom var prosjektets arbeidstittelog kunstnernes installasjoner skulle på en eller annen måte fungere i Bragdoyas skjær­gårdsmiljo En av kunstnerne satte opp en tre meter hoy Snurre Sprett i skogen, en annen konstruerte en vindmåler som reflekterte sollyset på øyas høyeste topp, populært kalt blinkeren, og en tredje plasserte en flisbelagt skipscontainer på svaberget ut mot Steinsundet. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Forargede båtfolk ville ha seg frabedt dette søppelet langs våre fine strender. Andre så utfordringen mellom moderne kunst og idyllisk natur, og bilister som kjørte på Vesterveien flere år etter at utstillingen var avsluttet, oppfattet blinkeren som et moderne fyrtårn som fortalte at på Bragdøya fungerer alt i beste velgående. Ennå kan man finne noen kunstverk på øya, til glede for de fleste turgåere.l løpet av femten år er Bragdøya blitt et ettertraktet friareal som inneholder mye natur og mye kultur. Saltebua er blitt et kystkultursenter i ordets rette betydning med undervisning, utstillinger og kafe. Der arrangeres det kulturkvelder med musikk, dans og underholdning, og de gamle saltebuene er blitt en maritim severdighet og et opplevelsessenter. Men først og fremst ligger øya der med sin historie og sitt landskap. Den som ikkje har vært på oppdagelses­ferd på Bragdøya kjenner ikke Kristiansand. Bragdøya er blitt vår skjær­gårds perle. Gjengitt med tillatelse av SPARESKILLINGSBANKEN

Tekst: Jan Henrik Munksgaard
Bilder: Bjørn Hansena